NATO

NATO

Militæralliansen NATO (North Atlantic Treaty Organization) ble dannet som en følge av maktkampen mellom USA og Sovjetsamveldet etter andre verdenskrig. Sovjetsamveldet kom ut av krigen som den sterkeste militærmakt i Europa og Asia, men langt underlegen USA når det gjaldt økonomisk styrke og politisk innflytelse i det internasjonale samfunn. Med utgangspunkt i Jalta-avtalen, som ble inngått av de allierte i 1944, krevde Sovjet at det skulle etableres vennligsinnede regimer i grensestatene i Øst-Europa. Dette betydde i praksis kommunistiske regjeringer, også der storparten av befolkningen satte seg i mot dette.
USA og de øvrige vestmakter satset på å bevare et kapitalistisk internasjonalt system, fortrinnsvis med parlamentarisk styresett. Men der valget sto mellom revolusjonær kommunisme og borgerlig diktatur var det siste å foretrekke. Hovedoppgaven var å hindre kommunismens videre spredning i verden som helhet.
Motsetningene mellom de tidligere allierte var til stede lenge før krigen ble avsluttet. Begge sider ønsket å påvirke styringsformen i de stater som var i ferd med å bli frigjort. Jalta-avtalen delte Europa i interessesfærer, uten at partene var fullt klar over konsekvensene.
Etableringen av kommunistiske regimer i øst og borgerlige regimer i vest skapte store politiske konflikter. USAs atomvåpenmonopol og landets generelle antisosialisme bidro til Sovjets frykt for amerikansk herredømme, mens Sovjets brutale framferd i Øst-Europa skapte en forestilling om ”den røde fare” i vest. Kommunistenes kupp i det borgerlig-liberale Tsjekkoslovakia virket spesielt truende.
I 1949 ble NATO opprettet som en militær sikring av det politiske system i Vest-Europa. I hovedsak betyr alliansen at USA erklærte seg villig til å gå inn i forsvaret av Vest-Europa ved angrep østfra.
USA opprettet flere andre allianser mot Sovjet-blokken i denne tida (Bhagdad-pakten, SEATO), men NATO har alltid vert den sentrale organisasjon på vestlig side.
NATO består i dag av Belgia, Kanada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia, Hellas, Tyrkia, Vest-Tyskland, og Spania siden mai 1982. Disse landene skal bistå hverandre i tilfelle angrep mot deres egne territorier eller besittelser nord for Krepsens vendesirkel, eller mot noen av alliansens styrker i disse områdene. Samarbeidet har imidlertid ikke vært uten friksjon – det var atskillig debatt omkring Vest-Tysklands gjenopprustning og medlemskap fra 1955 av. Tysklands medlemskap ledet også til opprettelsen av Warszawapakten i 1955. Hellas og Tyrkia, som ble medlemmer i 1952, har flere ganger vært i åpen konflikt med hverandre, spesielt i forbindelse med Kypros. De forskjellige periodene med militærdiktatur i disse landene har vært en stadig belastning for samarbeidet i alliansen. Under de Gaulles ledelse trakk Frankrike i 1966 seg ut av det militære samarbeidet, noe som førte til at hovedkvarteret og mange NATO-installasjoner måtte flyttes. Landets øvrige forpliktelser har imidlertid blitt stående. Den amerikanske krigføringen i Vietnam var også en prøvelse for NATO.
I Norge var det et stort stridsspørsmål i 1949 hvorvidt landet skulle bli med i NATO eller satse på en nordisk forsvarsallianse. Arbeiderpartiets landsmøte i 1949 vedtok å gå inn for medlemskap. Motstanden i partiet var imidlertid stor. På tross av at det opprinnelige vedtaket var svært omstridt, har imidlertid denne alliansetilhørigheten fått bred støtte i befolkningen senere. I en meningsmåling i november 1982 mente 62% av de spurte at NATO bidro til å styrke Norge mot angrep fra fremmed makt, mens 10% mente at medlemskapet økte krigsfaren. Bare partiet SV hadde flertall, av NATO-motstandere.
Fra begynnelsen av bygget alliansens militære slagkraft seg på de nye atomvåpnene – om Sovjetunionen og dets allierte angrep, skulle angrepet besvares med bruk av disse våpnene. Denne førstebruksdoktrinen har siden blitt stående, selv om Warszawapakten via Sovjetunionen også har skaffet seg slike våpen. De vestlige konvensjonelle styrkene er også blitt kraftig oppbygget.
NATOs høyeste organ er Rådet. Det møtes en gang i uken. Medlemslandene er vanligvis representert av ambassadører, men et par ganger i året møtes utenriksministrene der. Det har også vært møter mellom regjeringssjefene, sist i Bonn i 1982. Rådet ledes av NATOs generalsekretær, som også leder flere viktige underkomitéer, blant annet det internasjonale sekretariatet. Dette steller med de politiske sidene av forsvarssamarbeidet. Den militære myndigheten ligger hos militærkomitéen, som er underordnet de sivile organene.
Det er utviklet mange samarbeidsorganer og -prosjekter innen rammen av NATO-samarbeidet. Eksempler er byggeprogrammene for flyplasser, havneanlegg, depoter for fly og marine, overvåkningsanlegg, kommandosentraler, sambandsnett osv. Det finnes også en samarbeidsgruppe for kjernefysisk planlegging.

ATLANTERHAVSPAKTEN – TRAKTATTEKSTEN

De stater som er parter i denne traktat, bekrefter på ny sin tro på formålene og grunnsetningene for de Forente Nasjoners pakt og sitt ønske om å leve i fred med alle folk og alle regjeringer. De er besluttet på å trygge sine folks frihet, felles kulturarv og sivilisasjon, som er bygd på grunnsetningene om folkestyre, individets frihet og rettens herredømme. De søker å fremme stabilitet og velferd i det nordatlantiske område. De er besluttet på å forene sine anstrengelser for kollektivt forsvar og for å bevare fred og sikkerhet. De er derfor blitt enige om denne traktat for det nord-atlantiske område:
Artikkel 1. Partene forplikter seg til, som fastslått i de Forente Nasjoners pakt, å bilegge enhver mellomfolkelig tvist som de måtte bli innblandet i, ved fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred og sikkerhet og rettferd ikke blir satt i fare, og i sine mellomfolkelige forhold å avholde seg fra trussel om eller bruk av makt på noen måte som ikke er i samsvar med formålene for de Forente Nasjoner.
Artikkel 2. Partene vil bidra til den videre utvikling av fredelige og vennskapelige mellomfolkelige forhold ved å styrke sine frie institusjoner, ved å skape en bedre forståelse av de grunnsetninger som disse institusjoner bygger på og ved å fremme vilkårene for stabilitet og velferd. De vil søke å fjerne konfliktstoff i sin mellomfolkelige økonomiske politikk og vil oppmuntre økonomisk samarbeid seg imellom.
Artikkel 3. For mer effektivt å nå formålene for denne traktat, vil partene enkeltvis og i fellesskap ved stadig og virksom selvhjelp og gjensidig støtte opprettholde og utvikle sin individuelle og felles evne til å motstå væpnet angrep.
Artikkel 4. Partene vil rådslå med hverandre når som helst en av dem mener at noen parts territoriale ukrenkelighet, politiske uavhengighet eller sikkerhet er truet.
Artikkel 5. Partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle. De er følgelig blitt enige om at hvis et slikt væpnet angrep finner sted, vil hver av dem under utøvelse av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar som er anerkjent ved artikkel 51 i de Forente Nasjoners pakt, bistå den eller de angrepne parter ved enkeltvis og i samråd med de andre parter, straks å ta slike skritt, derunder bruk av væpnet makt, som den anser for nødvendig for å gjenopprette og opprettholde det nord-atlantiske områdes sikkerhet. Ethvert slikt væpnet angrep og alle forholdsregler som blir tatt som følge av dette, skal øyeblikkelig meldes til Sikkerhetsrådet. Slike forholdsregler skal bringes til opphør når Sikkerhetsrådet har tatt de skritt som er nødvendig for å gjenopprette og opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet.
Artikkel 6. Ved et væpnet angrep på en eller flere av partene, slik som omhandlet i artikkel 5, forstås et væpnet angrep mot noen parts territorium i Europa eller Nord-Amerika, mot Frankrikes departementer i Algerie¹, mot Tyrkias territorium eller mot noen av partenes styrker, skip eller fly når de befinner seg i Europa, mot noen av partenes okkupasjonsstyrker som var stasjonert da Traktaten trådte i kraft, eller i Middelhavet eller det nord-atlantiske området nord for Krepsens vendekrets.
Artikkel 7. Denne traktat griper ikke på noen måte inn i og skal ikke tolkes som om den på noen måte grep inn i de rettigheter og forpliktelser som de parter som er medlemmer av de Forente Nasjoner, har etter de Forente Nasjoners pakt, eller i Sikkerhetsrådet umiddelbare ansvar for opprettholdelsen av internasjonal fred og sikkerhet..
Artikkel 8. Hver part erklærer at ingen avtaler som nå er i kraft mellom denne og noen annen part eller noen tredje stat, er i strid med bestemmelsene i denne traktat, og forplikter seg til ikke å inngå noen mellomfolkelig avtale i strid med denne traktat.
Artikkel 9. Partene oppretter herved et råd, hvor hver av dem skal være representert, til å behandle saker som angår iverksettelsen av denne traktat. Rådet skal være slik organisert at det er i stand til å tre sammen hurtig til enhver tid. Rådet skal opprette de underordnede organer som måtte være nødvendige. Særlig skal det øyeblikkelig opprette en forsvarskomité som skal anbefale forholdsregler for iverksettelsen av artiklene 3 og 5.
Artikkel 10. Partene kan, når de alleer enige om det, tilby en hvilken som helst annen europeisk stat som er i stand til å fremme grunnsetningene for denne traktat og bidra til det nordatlantiske områdes sikkerhet, å tilslutte seg til denne traktat. Enhver stat som blir innbudt i henhold til dette, kan bli part i traktaten ved å deponere sitt tiltredelsesdokument hos Amerikas Forente Staters regjering. Amerikas Forente Staters regjering vil underrette hver av partene om deponeringen av ethvert slikt tiltredelsesdokument.
Artikkel 11. Denne traktat skal ratifiseres og dens bestemmelser gjennomføres av partene i samsvar med de forfatningsmessige forskrifter i de enkelte land.
Ratifikasjonsdokumentene skal deponeres så snart som mulig hos Amerikas Forente Staters regjering, som skal underrette alle de andre signatarmakter om hver deponering. Traktaten skal tre i kraft mellom de stater som har ratifisert den, så snart som ratifikasjonsdokumentene fra Belgia, Canada, Frankrike, Luxembourg, Nederland, Storbritannia og Amerikas Forente Stater er blitt deponert, og den skal tre i kraft med hensyn til andre stater på den dag da disse deponerer sine ratifikasjonsdokumenter.
Artikkel 12. Etter at traktaten har vært i kraft i 10 år, eller når som helst etter den tid, skal partene, hvis noen av dem begjærer det, rådslå med sikte på fornyet gransking av denne traktat, idet det tas hensyn til de forhold som da har betydning for freden og sikkerheten i det nordatlantiske område, derunder utviklingen av universelle så vel som regionale ordninger etter de Forente Nasjoners pakt til opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet.
Artikkel 13. Etter at traktaten har vært i kraft i 20 år, kan en part tre ut ett år etter at den har gitt varsel om det til Amerikas Forente Staters regjering som skal underrette de andre parters regjeringer om deponeringen av ethvert varsel om oppsigelse.
Artikkel 14. Denne traktat, hvorav den engelske og franske tekst begge er autentiske, skal deponeres i Amerikas Forente Staters regjerings arkiv. Bekreftede avskrifter vil av den amerikanske regjering bli tilstilt de andre signatarmakters regjeringer. Til bekreftelse herav har undertegnede befullmektigede underskrevet denne traktat.

Undertegnet i Washington 4. april 1949, godkjent av Stortinget 29. mars 1949 og trådte i kraft 24. august 1949.

¹ Artikkel 6 ble formelt endret i 1954 i forbindelse med Hellas og Tyrkias tiltredelse. Det er den nye teksten som er gjengitt her. I 1953 meddelte den franske regjering at Algerie var blitt uavhengig. NATO-rådet satte da ut av kraft setningen om de franske departementene i Algerie.